Sjelen min skal dø..

' Hei, det er Anders, kjæresten til Angelica. Kan jeg få snakke med henne?'

Det sa Anders til meg på en smssamtale i går kveld...
Selvsagt, dumforelsket, naiv og teit som jeg er... Så tok jeg det alvorlig, og trodde, eller hadde ihvertfall et ørlite håp, om at det var en slags uvanelig måte å spørre en på, eller be en med ut... Så, jeg svarte:
' You said kjæresten til hvem? :.O^KGDORALTS.M! Jeg datt ut etter "kjæresten"... '
og tilbake fikk jeg;
' Jeg bare tulla. D: for liksom å være slem mot deg med foreldrene dine. >: '
Jeg har aldri noen gang blitt så knust. Det var sårende. (Mest fordi jeg er håpløs når det gjelder slikt.)
Men, det er vel slik kjærlighet er, er det ikke?
Man forelsker seg i den man ikke kan få, og dumper alle de andre som spør deg...
Bare for å vente på noe som aldri vil skje.
Noen av dere lurer kanskje på hva som skjedde i ettertid. Da kan jeg svare dere enkelt med at jeg spilte likegyldig. Jeg lot som om at det ikke betød noe. At jeg ikke ble såret. Jeg lot som ingenting, og brukte smileyer for å vise at det som var skjedd ikke betydde noe, selvom det gjorde det.
Jeg kommer til å fortsette med det. Late som om ingenting er skjedd.
Det er gått opp for meg at jeg er nødt til å glemme følelsene mine for ham. Alle følelsene.
Stenge dem ute, fremtil jeg er blitt så vant til dem at de kjennes ut som normale, hverdagslige følelser. Slik som sult. Jeg vet bare ikke hvordan. Det kommer til å bli vanskelig, for han er jo alltid der, på en eller annen måte. Hvordan skal jeg klare å glemme en jeg 'ser' hver dag?
Jeg skjønner, nå, at det jeg må gjøre er å stenge meg selv inne, og alle andre ute. Stenge meg inne i min egen lille boks. Der ingen finner meg. Og sakte kjenne sjelen min dø, mens utsiden av kroppen står igjen. Innsiden er tom, og død.
tilslutt er jeg følelsesløs. Jeg har glemt alt og alle. og alt og alle har glemt meg. Alle følelser, familie, venner, alle jeg noensinne har vært glad i. Jeg må glemme dem. Og de må glemme meg.
Det er slik det skal være.